911-dramaet

og Neocon-kabalens sjakktrekk før og etter

Versjon: Juli 2008.


 

Dette er et manus om 911-dramaet, som har vært gjennom flere revi­­sjoner. Juni 2008-versjonen er på 215 sider, inkludert 17 sider med bilder. Nedenfor gjengis innledningen. Web-siden med kilder, referanser og web-ressurser har imidlertid blitt oppdatert i juli 2013, og ligger her: 

 

911-dramaet: Linker.

 

 

Innledning

Den offisielle versjonen av hva som skjedde den 11. september 2001 kan oppsummeres i et par setninger. Fire Boeing passasjerfly ble kapret fra tre flyplasser i USA mellom 08:00 og 08:41. To av flyene ble profesjonelt styrt inn i World Trade Centers tvillingtårn (WTC 1 og 2) 45 minutter etter avgang. 1-2 timer senere kollapset de to tårnene pga. strukturell skade forårsaket av fly­styrtene og av lokale branner som oppsto. Det tredje kaprete flyet skal ha fløyet mot Pentagon, og på uhyre profesjonelt vis ha blitt styrt et par centimeter over bakkenivå inn i Pentagons vestfløy. Det fjerde kaprete flyet skal ha styrtet loddrett ned noen meter fra en skogsgrense ved Shanksville i Pennsyl­vania. Flyet og passasjerene skal enten ha forsvunnet dypt nede i et krater som ble skapt, og/eller ha ”fordampet”. De fire Boeing’ene ble kapret og flydd av 19 arabiske muslimer, al Qaeda-terrorister, som kom fra Saudi-Arabia, Egypt og Kuwait. Ingen av dem hadde fløyet en Boeing før. Egypteren Mohamed Atta skal ha vært terroristenes ringleder. Osama bin Laden, som skal ha befunnet seg i en hule i Afghanistan, skal ha vært prosjektets mester­hjerne. Ca. 3000 mennesker omkom totalt.

 

Den offisielle versjonen av hva som skjedde ble i løpet av de første dagene etter den 11/9 hamret inn i befolk­ningen som udiskutable sannheter av mainstream media som lydig og ukritisk gjenga hva de ble diktert av US-myndighetene. Et par filmsekvenser, som gir seg ut for å være profesjonelle og private video-opptak av Boeing’er som styrter inn i tvillingtårnene, ble kjørt i reprise i det uendelige. Bush-regjeringen innledet umiddel­bart ”krigen mot terrorisme”, som ble brukt som begrunnelse for:

 

  • at USA den 7. oktober 2001 invaderte Afghani­stan og styrtet Taliban-regimet.
  • at president Bush den 26. oktober 2001 sank­sjonerte USA PATRIOT Act, en lovsamling som bidro til å transformere USA til en politistat.
  • en dramatisk økning i USAs årlige militære budsjetter.

 

Den offisielle versjonen og ”krigen mot terrorisme” snudde opp-ned på verden. Terrorisme-perspektivet kom til å prege alle typer samfunnsanalyser. Spenningen mellom den kristne og den islamske verden tilspisset seg, og gode samfunnsborgere med et rasjonelt-materialistisk verdensbilde distanserte seg ytterligere fra ”den gale religiøse verden”. Noen kom til å betrakte religiøs tro som årsaken til all krig og elendighet i verden. De fleste oppfattet det som sin borgerplikt å tro blindt på den offisielle versjonen. Å uttrykke tvil til den offisielle versjonen  var nærmest som å stå frem som kommunist i McCarthy-perioden. Tvilerne ble stemplet som ”konspira­­sjons­teoretikere” og satt i bås med dem som tror at Jorden er flat.

 

Likevel, det var mye ved den offisielle versjonen som var suspekt. Det ble klart at hvis de amerikanske myndig­heter var uskyldige i 11/9-dramaet, da måtte både etter­retningsvesenet til ca. 40 milliarder dollar årlig samt luftforsvaret til flere billioner dollar være skyldig i en ufattelig inkompetanse. Likevel ble ingen ministre, ingen etterretningssjefer og heller ingen luftforsvarsgeneraler sparket. Noen av dem som burde ha blitt sparket ble faktisk forfremmet! De som fant inkompetanse-teorien for utrolig, så seg tvunget til å konkludere at myndig­hetene (eller et nettverk av fraksjoner herav) måtte ha visst om angrepet på forhånd og lot det skje. Myndig­hetene kunne til og med ha hjulpet til litt i det skjulte. Slik ble LIHOP-teorien dannet: ”US government Let It Happen on Purpose”.

 

Det stoppet imidlertid ikke med LIHOP. En rekke merke­lige fenomener og fakta ble etter hvert tilfredsstillende dokumentert, som verken den offisielle versjonen eller LIHOP-teorien kunne gi noen god forklaring på. Hvordan kunne det ha seg at 118 av 503 brannmenn og diverse medisinsk personell som var tilstede da tvilling­tårnene ble pulverisert, vitnet om bomber og eksplo­sjoner? Hvorfor kollapset WTC 7-bygningen på 6,6 sekunder til tross for at den ikke ble truffet av noe fly? Hvorfor ble denne kollapsen ikke omtalt i pressen, men nærmest behandlet som en statshemmelighet?

 

Hvorfor fant man ingen substansielle vrakdeler av Boeing’en som skulle ha styrtet inn i Pentagon, eller av Boeing’en som skulle ha styrtet loddrett ned i bakken i Shanksville? Etter at syv av FBIs 19 utpekte ”fly­kaprere” i ettertid bekreftet at de var i live, og i dag er fritatt for all mistanke, hvorfor har ikke FBI og de amerikanske myndig­heter revidert den offisielle versjonen heretter? Hvorfor sto ingen av flykaprerne oppført på verken passasjer­listene eller obduksjonslistene? Hvordan kunne lovforslaget USA PATRIOT Act bli fremlagt av Bush-administrasjonen for kongressen allerede i oktober, bare noen uker etter Terrordagen? Lovforslaget var svært komplisert og omfatt­ende, med 158 paragrafer og 15 lovendringer, blant annet innen straffe­prosess, data­kriminalitet, etter­retning, avlytting og immigrasjon.

 

Når heller ikke LIHOP-teorien dugde som forklaring, gjensto bare én mulighet, som nærmest var for skrem­mende og forferdelig til å kunne aksepteres. Regis­sørene av 11/9-dramaet tilhørte den øverste makteliten i USA, og flere av ministrene i Bush-regjeringen måtte være invol­vert. Slik ble MIHOP-teorien dannet: ”US govern­ment Made It Happen On Purpose”.

 

LIHOP’erne og MIHOP’erne kalte seg for 911-sannhetsbevegelsen (”The 911 Truth Movement”). I årene 2002-04 var LIHOP det ”respektable” valget innen 911-sannhets­bevegelsen, mens MIHOP’erne ble betraktet som ekstreme. Det ble bare skrevet én ren LIHOP-bok, The War on Truth (2005) av den politiske analytikeren Nafeez Mosaddeq Ahmed. I denne boken har Ahmed ganske enkelt ignorert å omtale de mange MIHOP ”smoking guns”.

 

I 2005 og 2006 sto 911-sannhetsbevegelsen for et kvante­sprang når det gjaldt kvalitative analyser og integrasjon av fakta. Dette kvantespranget gjorde at stadig flere måtte erkjenne at LIHOP-teorien ikke lenger kunne forsvares. LIHOP-teorien mistet tilhengere og er i dag utdatert.

 

På begynnelsen av året 2007 ble 911-sannhetsbevegelsen, som nå like gjerne kunne kalles MIHOP-bevegelsen, splittet i to hovedleire. Den ene hovedleiren ledes av to personer som i denne boken vil bli betraktet som desinformasjons­agenter: Jim Hoffman og pensjonert professor i fysikk Steven E. Jones. Hoffman har etablert flere dogmer eller tabuer som Hoffman-fans ikke får trekke i tvil eller diskutere. Ett av dogmene hans er at alle de fire Boeing-flyene virkelig ble kapret og styrtet slik den offisielle versjonen sier. Han forsvarer dermed også som genuine de filmsekvensene som kringkastings­selskapene sendte av to fly som fløy inn i tvillingtårnene. Et annet av Hoffmans dogmer er at konvensjonelle eksplosiver forklarer godt nok de to tvillingtårnenes disintegrasjon. Hoffman og Steven E. Jones står sammen om at tvilling­tårnene kollapset; de ønsker ikke diskusjon om at  tårnene kan ha blitt pulverisert.

 

Den andre hovedleiren består av flere fraksjoner og over­bevisninger. Den ene overbevisningen er at ingen flystyrt skjedde verken ved Pentagon eller ved Shanksville. Etter at Simon Shack i juni 2007 begynte å legge ut på Internet en rekke elegante video-analyser av filmsekvensene som kringkastings­selskapene sendte av to fly som fløy inn i tvillingtårnene, har stadig flere innen denne leiren konklu­­dert at ingen Boeing passasjerfly styrtet den 11/9.

 

Den andre overbevisningen har blitt frontet av Judy Wood siden oktober 2006, nemlig at tvillingtårnene ikke kollapset men ble pulverisert, og at den mest dekkende forklaringen på dette er at en hemmeligholdt våpen­teknologi ble tatt i bruk. Hvis Judy Wood har rett, så var Manhattan den 11/9 gjenstand for et våpenteknologisk eksperi­ment som bare kan sammenlignes med da atom­bombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Judy Wood har i 2007-08 dokumentert og analysert en rekke andre anomalier som skjedde ved Manhattan den 11/9, som unndrar seg en hver konven­sjonell forklaring.

 

Noe forenklet har vi altså Hoffman/Jones-leiren på den ene siden; og dem som støtter Simon Shack og/eller Judy Wood på den andre siden. Hoffman/Jones-leiren har generelt kapret de konvensjonell-konforme MIHOP’erne, som dessverre er flertallet. I dén leiren skjer det svært lite: ingen nye innsikter, ingen nye avsløringer. Deres aktivitet er stort sett begrenset til å diskutere Steven E. Jones’ irrelevante thermite-teori og til å etterape Jim Hoffman i å stemple alt man er uenig i som ”des­informasjon”. Det har vært mange gjennombrudd i forskjellige 911-emner i 2007-08, men da disse skjer utenfor ”911-mainstream” er det dessverre ikke så lett å bli oppmerksom på dem.

 

* * *

 

Kontekst, kontekst, kontekst. Etter hvert som MIHOP’erne fant tilstrekkelig mange og overbevisende ”rykende pistoler” på at 911-angrepet måtte være en innside-jobb, kom neste utfordring: å gå stadig dypere inn i den historiske konteksten som gjorde denne terror­handlingen mulig. Denne utfordringen er betraktelig mer krevende og intellektuell enn å erkjenne at det var en innside-jobb. Utforskningen av konteksten kan beskrives som en lang og mørk reise gjennom den ”forbudte” skog. Når man kommer ut på den andre siden av skogen, er man ikke lenger den samme. Verdensbildet er forandret. Den som har gått gjennom skogen blir stemplet med nye etiketter av den kulturen som ikke selv har vandret i skogen, som ikke en gang erkjenner at det er en skog.

 

De mest relevante kontekst-spørsmålene er:

      a) Hvem er den øverste makteliten i USA og i amerikansk politikk? Er det presidenten og den sittende regjeringen, eller er det et permanent ikke-folkevalgt Establishment som har styrt USA siden 1913? Har USA siden 1913 vært et skjult oligarki, der presidentene hovedsakelig har vært mario­netter?

 

      b) Hvorfor et dette Establishment så lite kjent? Hvorfor kommer MIHOP’ere flest ikke til dypere svar på spørsmålet om hvem som regisserte 911-dramaet, enn til floskelen at det var en ”innside-jobb”?

 

      c) Hvorfor har mainstream media sviktet fullstendig i å formidle og følge opp MIHOP-bevegelsens avslør­inger? Hvor blir det av mainstream medias under­søkende journalistikk? Hvordan har de forfalt til å bli stenografer for den offisi­elle versjonen? Hvordan greier de å late som om de ikke vet forskjell på steno­grafi og journa­listikk?

 

      d) Er ikke mainstream media så fri som vi ønsker å tro den er, og som den selv ønsker å tro den er? På hvilket tidspunkt ble mainstream media i USA tatt over, styrt og kontrollert av The Establish­ment?

 

      e) Hvorfor har den politiske venstresiden sviktet full­stendig i å formidle og følge opp MIHOP’ernes avsløringer? Hvem er venstresidens ”portvakter” (engelsk: gatekeepers) som dikterer venstresiden hvilke temaer de skal holde seg unna, med den begrunnelse at dette ”bare er konspirasjonsteorier” som kan skade venstresiden å engasjere seg i?

 

      f) Hva vet vi egentlig om terrorisme? Kan det være slik at det aller meste av terrorisme er statssponset og styrt av vestlige etterretningsorganisasjoner, mens akademia og main­stream media må forholde seg til en falsk Establishment-versjon av hva terrorisme er? 

 

* * *


The Establishment og terrorisme. At USA siden begyn­nelsen av 1900-tallet har vært styrt av et ikke-folkevalgt Establishment som styrer innenriks- og utenriks­politikken gjennom organer som The Federal Reserve (1913-), Council on Foreign Relations (1921-), CIA (1947-) og The Trilateral Commission (1973-), har blitt stadig bedre dokumentert siden 1970-tallet. Problemet er at selv om de fagbøker som formidler disse innsikter holder fullt ut akademisk standard, så blir ikke bøkene anmeldt eller fulgt opp av mainstream kulturen. Kulturen blir styrt til å avvise slike innsikter som ”konspirasjons­teorier”.


Webster Griffin Tarpley

 

I 2005 kom den inter­nasjonale terrorisme-eksperten Webster Griffin Tarpley ut med boken 9/11 Synthetic Terror: Made in USA (4. utg. 2007), som var den første fullblods MIHOP-boken av en engelsk­språklig forfatter. Med denne boken ble et nytt dybdenivå etablert i forståelsen av terrorisme. Tarpley skriver at terrorist­organisasjoner sjelden oppstår som et spontant sosio­logisk fenomen, som resultat av undertrykkelse, økonomisk nød og politisk desperasjon. Dette er det naive synet. I de fleste tilfeller står etterretnings­organisasjoner bak de forskjel­lige terroristcellene, og styrer dem via diskrete mellomledd. Bak etterretnings­organisa­sjon­ene står vanligvis et ikke-folkevalgt Establish­­ment eller oligarknettverk med agendaer som ikke på noen måte tjener folket eller nasjonen.

 

Mange av Tarpleys påstander om terrorismens vesen fikk uventet støtte av professor i samtidshistorie Daniele Ganser fra Sveits. I april 2005 fikk han utgitt boken NATO's Top Secret Armies: Operation Gladio and Terrorism in Western Europe. Her dokumenterer han at etter den annen verdens­krig har USA vært den ledende når det gjelder terrorisme i Europa, ofte i samarbeid med det britiske MI5 og MI6 innenfor rammen av NATOs etterretnings­vesen. En annen forfatter som ikke nøyer seg med floskelen at 11/9-dramaet var en innside-jobb, men som prøver å knytte denne hendelsen til The Establish­ment, er konspirasjonsforfatteren Jim Marrs som i 2006 fikk utgitt boken The Terror Conspiracy.

 


Jim Marrs

* * *

Mainstream media og venstresiden. MIHOP’erne er som nevnt ekstremt skuffet over både mainstream media og den politiske venstre­siden. Å finne ut hvorfor de har sviktet så fullstendig krever imidlertid motivasjon, betyde­lige ressurser og en personlig innsats. Når det gjelder journalistikkens generelle forfall og tabloidi­sering, har dette vært en lang historisk prosess som på ingen måte begynte i 2001. Så tidlig som i 1917 kan man i et skriv fra Kongressen lese at i mars 1915 prøvde finansimperiet til Rockefeller-Morgan å kjøpe seg såpass innflytelse at de kunne styre og kontrollere det almenne nyhetsbildet. Finansimperiet oppdaget at det var tilstrekkelig å skaffe seg kontroll over de 25 største avisene.

 

I 2004 kom 2. utgave av boken Into the buzzsaw: leading journalists expose the myth of a free press. Boken består av 19 kapitler, alle skrevet av premierte journalister og reportere i stjerneklassen. De 19 kapitlene illustrerer gene­relt to hovedkonklusjoner. 1) Når det gjelder visse typer komplotter der myndighetene står bak og har sterke interesser i, har main­stream media alltid opptredd som konspiratørenes medhjelpere! Det er bare i relativt ubetyde­­lige saker at media kan sies å være fri til å skrive hva de vil. 2) Etter den 11/9 har den interne og eksterne kontrollen med hva journalister skriver blitt strengere enn noensinne. Journalistene har blitt redusert til steno­grafer, propagandaskrivere og tekstforfattere som får beskjed av redaktøren gjennom et memo ikke bare hva de skal skrive om, men også hva de skal mene og si om den enkelte sak. Journalister som ikke innretter seg etter disse nye retnings­linjene blir ganske enkelt sparket eller overført til annen type arbeid.

 

Hvorfor den politiske venstresiden har sviktet så totalt, har vært vanske­ligere å finne ut av. Det første gjennom­bruddet kom i 2006 med utgivelsen av Barrie Zwickers fine bok Towers of deception: the media cover-up of 9/11. Zwicker, en canadisk journalist, var i januar 2002 den første i verden som på nasjonal TV uttrykte tvil til den offisielle versjonen. I bokens kapittel 5 gir han en 45-siders lang analyse av bøkene og den politiske virksom­heten til Noam Chomsky gjennom førti år. Chomsky er regnet som USAs venstre­intellektuelle nr. 1, og for mange er han venstre­sidens premiss­leverandør. Både når det gjelder drapet på president John F. Kennedy og 11/9-dramaet har Chomsky avvist alternativene til den offisielle versjonen som ”konspirasjonsteorier”. Han mener videre at det kan skade venstresiden å involvere seg i disse! Zwicker konkluderer at Chomsky, betalt eller ikke av The Establishment, arbeider for å opprettholde den politiske høyre-venstre-aksen. Dette gjør han bl.a. ved å ignorere i sine bøker eksistensen og innflytelsen til The Establishment. Ifølge Daniel Estulin, i hans bok The True Story of the Bilderberg Group (2007), var det et samarbeid på midten av 1960-tallet mellom Chomsky og et team ledet av Henry Kissinger, hvis formål var å skape det ”Nye Venstre”.

 

Barrie Zwicker


Den britiske journalisten George Monbiot støttet den offisielle versjonen i en aviskronikk der han kalte 911-filmen Loose change for et ”virus” som ”drukner sannheten i et osean av nonsens” (The Guardian, den 6. februar 2007). Michael Moore synes å fremme LIHOP-teorien i sin satiriske dokumentarfilm Fahrenheit 9/11 (2004). I en kort replikk avviste Moore MIHOP-teorien som ”Un-American”! I Norge har både Forlaget Oktober og den ”venstre­radikale” dagsavisen Klasse­kampen vist solidaritet med den offisielle versjonen gjennom deres taushetspolitikk. Forlaget Oktober og Klassekampen lever i et Chomsky-skapt politisk verdensbilde, og tør ikke bevege seg utenfor dette.

 

Den 23. mars 2006 deltok den amerikanske skuespilleren Charlie Sheen i et radioprogram der han i klare ordelag karakteristerte den offisielle versjonen som humbug. Programmet sendte sjokkbølger i nyhets­media verden over, og utløste en flom av kritiske artikler i populær-konvensjonelle magasiner og aviser som inntil da ikke hadde våget å provosere den offisielle versjonen. Den 14. april dukket Charlie Sheen opp på ny, denne gang i ABC’s Jimmy Kimmel Live Talk Show som ble sett av flere titalls millioner mennesker. Her gjentok han sitt budskap, og oppfordret publikum til selv å sette seg inn i saken. Tarpley kommenterte dette slik på en 911-konferanse i Chicago 2006:

 

“Charlie Sheen did more on half an hour daytime radio than the whole left liberal wing of the demo­cratic party did in five years on prime time television.” 

  


Charlie Sheen 

 

* * *

 

Nasjonale forskjeller; situasjonen i Norge. Det er store nasjonale forskjeller i synet på om 911-terroren ble utført av 19 al Qaeda-terrorister eller om de amerikanske myndigheter gjorde dette på egen hånd. I den arabiske verden generelt er det få som tror på den offisielle versjonen, da de har et minimum av realisme når det gjaldt begrensningene til Osama bin Laden (1957-2001) og hans CIA-styrte nettverk. I Tyskland, Frank­rike og Italia er store deler av befolkningen tvilende til den offisielle forklaringen pga. avslørende bøker, artikler og uttalelser som har kommet fra deres egne landsmenn, som f.eks. tidligere forsvarsminister Andreas von Bülow, Gerhard Wisnewski, Thierry Meyssan og Francesco Cossiga (Italias president fra 1985-92).

 

Dokumentarfilmen Loose Change, som kan ses gratis på Internet, har bidratt til at særlig den yngre delen av befolk­ningen har våknet opp. Filmens utgave 2 (august 2006), med urban og mørk hip-hop musikk i bak­grunnen, hadde sjarm og fikk klart frem sine poenger. Utgave 3 (Final Cut, september 2007) er en helt ny film, ikke en revisjon. Den er langdryg, forsiktig og overdetaljert; sjarmen er borte.

 

I det konvensjonelle og USA-lydige Norge var det først fra sommeren 2006 og utover at norske artikler kom på trykk som tok avstand fra den offisielle versjonen. Det begynte med flere artikler og innlegg i den norske utgaven av Le Monde Diplomatique der journalist Kim Bredesen og redaktør Truls Lie ga en sympatisk oppsummering av MIHOP-bevegelsens poenger og argu­menter. Emil André Røyrvik, seniorforsker ved SINTEF, skrev den første norske solide 911-artikkelen, som kom på trykk i Samtiden nr. 3/2006.

 

Den norske redaksjonen av Le Monde Diplomatique (LMD) hadde ifm. deres 4-års jubiléum et arrangement den 20. april 2007 på Park­teateret i Oslo. Filmen Terror­storm av Alex Jones ble vist, og etterpå var det debatt med bl.a. Truls Lie (LMD-redaktør), Gro Holm (nyhetsdirektør i NRK) og Ola Tunander (fredsforsker i PRIO). Truls Lie kunne fortelle at han hadde fått direkte ordre fra LMDs hovedkvarter i Paris om å avslutte avisens serie med artikler som var kritiske til den offisielle versjonen. Dermed har media på venstresiden sviktet totalt i å ville avsløre verdens største politiske bedrag etter den kalde krigens slutt.

 

Den 7. september 2007, i tilknytning til Protestfestivalen i Kristiansand, holdt Per-Aslak Ertresvåg, Berit Ås (tidligere SV-leder) og Trude Malthe Thomassen (nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne) en pressekonferanse, som i praksis besto av et foredrag av David Ray Griffin. De kalte seg for 911-Presse­konferansegruppen, og annonserte bl.a. deres tospråklige web-base (på norsk og engelsk). Web-basen inneholdt et Plattform-dokument som er et av de første forsøk i Europa på å integrere til en sammen­hengende helhet det enorme antall av fragmentert kunnskap som foreligger om 911-dramaet. Web-basen ble tatt ned sommeren 2013.

 

Den 24. november 2007 fikk Sven Egil Omdal, sjef­redaktør og administrerende direktør i Stavanger Aften­blad, trykt kronikken ”På tide å tenke konspiratorisk?” i lørdagens utgaver av Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Kronikken nevner bl.a. de to brødrene Jan og Ove Hundseid, begge sivilingeniører i maskinteknikk, som etter å ha analysert disintegrasjonen av tvillingtårnene og kollapsen av WTC-7 sendte et åpent brev med dvd’er til samtlige av landets stortingsrepresentanter og til deler av Regjeringen, der de redegjør for hvorfor den offisielle versjonen ikke duger. Responsen de mottok var ”veldig liten”. Omdal har gitt stafettpinnen videre til Kristin Aalen, journalist ved Stavanger Aftenblad, som fra den 30. november 2007 til den 16. april 2008 har stått for åtte 911-artikler og intervjuer i avisen (her).

 

Mens man i årene 2001-05 kunne innbille seg at den norske stat og NRK var uskyldig-uvitende om 911-sannhetsbevegelsen og dens forskning, og at dette var årsaken til Norges massive støtte og propaganda for den offisielle versjonen, endret situasjonen seg i 2006-07. Den norske stat og NRK ble direkte konfrontert med 911-bevegelsen; deres uskyldighet og uvitenhet er nå defini­tivt over. Den norske stat og NRK fortsetter likevel med massiv propaganda for den offisielle versjonen, til tross for at de nå vet eller burde vite bedre. Deres politikk er i hovedsak å ignorere 911-­bevegelsen fullstendig.
 

* * *

 

Veien fremover. Bush-regjeringen var styrt av en nykonservativ (neocon) pro-Israel klikk med store og farlige ambisjoner for verdenssamfunnet. I ettertid, fra et MIHOP-perspektiv, kan vi peke på noen av de primære målene med 11/9-dramaet:

 

      a) Neocon-klikken hadde stort hastverk med å omdanne USA til et verdensimperium som sammen med likesinnete ideologiske klikker i Storbritannia og Israel skulle styre verden og diktere virkeligheten.

 

      b) Neocon-klikken skulle bruke ”krigen mot terro­risme” som påskudd for å transformere USA i retning av en autoritær polititstat med total overvåkning av egen befolkning, samt å stimulere EU til å gå i samme retning overfor sine medlemsland.

 

      c) Neocon-klikken skulle bruke ”krigen mot terro­risme” som påskudd for en dramatisk økning i USAs årlige militære budsjetter. Mens budsjettet var på 305 milliarder dollar i 2001, økte det til 343 og til 396 milliarder dollar for årene 2002 og 2003. I tillegg kom utgiftene til krigene i Afghanistan og Irak.

 

      d) Neocon-klikken måtte sikre seg oljeressursene i Midt-Østen, og trengte noen konstruerte fiender for å begrunne sine planlagte invasjoner og kriger. Etter Sovjet­unionens og kommunismens fall i 1991 var det dessuten behov for en ny imaginær global fiende som kunne samle Vesten og bevare NATO-alliansen. Løsningen var å etablere i den kollektive bevissthet den idé at et ”muslimsk globalt terrorkomplott” eksisterer, uten hovedkvarter og med ”sovende celler” i alle verdens land, som videre vil være en trussel mot alle like lenge som islam som religion eksisterer. Med dette er ”den evige krig” en realitet, og storkonsernene som satser på tjenester og varer til militarisering og økt sikkerhet har fått en lys og trygg fremtid.

 

      e) Neocon-klikken kunne bruke ”krigen mot terrorisme” som påskudd for å styrte Taliban-regimet i Afghani­stan fordi regimet hadde blitt for kravstore overfor USA når det gjaldt USAs interesse i å legge olje- og gassledninger gjennom Afghanistan fra Sentral-Asia til Pakistan. Ved å styrte Taliban-regimet kunne CIA dessuten gjenoppta den ekstremt profitable handelen med å importere opium og heroin til USA.

 

      f) 911-regissørene oppnådde flere formål med destruk­sjonen av World Trade Center-bygningene. For det første fikk de revet samtlige av de syv bygningene uten å måtte betale prisen med å fjerne den brann­hemmende og kreft­dannende asbesten, for så å kunne bygge nye inntekts­bringende skyskrapere på en av verdens mest verdifulle eiendommer. For det andre ble eksotisk våpenteknologi for første gang prøvd ut i et storskala-eksperiment, og det i sentrum av New York City!

 

Den offisielle versjonen er en myte som bare de kunnskapsløse, de konven­sjonelle og de USA-lydige kan og vil tro på. Dem er det imidlertid mange nok av. Som vi skal se utover i boken, det haster med at verdensbefolkningen våkner opp og gjennomskuer den offisielle versjonen. For regis­sørene av 911-dramaet var dette bare ett av mange sjakk­trekk. Flere dramatiske sjakktrekk vil komme fra deres etterfølgere. De nye sjakktrekkene vil alle være basert på at den offisielle versjonen ikke har blitt avslørt.



Til: 

* Home //  Mine bøker.